Maraton – fordi jeg kunne!

Jeg løp maraton i går! Det er nesten så jeg må skrive overskriften med fete bokstaver. MARATON! 42,4 km!Følelsen i dag skifter mellom å tenke at det kan vel alle hvis de bare trener litt, og til «hey, – nesten ingen tør eller kan løpe maraton, men jeg gjorde det!»

Så kan jeg like godt advare dere lesere: Dette innlegget blir langt. Du leser hvis du vil, ellers blar du bare videre. Det er mange tanker som presser seg frem etter en slik opplevelse. Og dette er mine:

Vi var en gjeng fra sykehusets løpegruppe som hadde blitt enige om å ta turen til Amsterdam og løpe, enten halvmaraton eller maraton. I tillegg tok alle med seg partner, og de fleste av disse løp også en distanse. Reisen ned tok vi lørdag morgen med direktefly fra Kristiansand. Vi kom ned til Amsterdam tidlig formiddag, og etter å ha satt fra oss baggasjen på hotellet, tok vi metroen ut til Maraton-expo, like ved Olympiastadion der løpet startet og sluttet. Der fikk vi hentet startnummer, deltaker-t-skjorte og kikket på området. Resten av dagen var bare avslapping, opplading og spising. Pasta, selvsagt.

IMG_0406Neste morgen stod vi tidlig opp og gjorde oss klar. Hotellet ga ei frokostpakke til alle som skulle avgårde, for frokostserveringen hadde ikke åpnet ennå. Nede på sentralbanestasjonen var det mye folk, nesten bare løpere. Vi fylte vognene og satte oss, vi som kunne få sitteplass. Man står ikke om man ikke må, før et maraton! Vel fremme var det bare å få levert inn bagasje som stort sett inneholdt tørre klær til etter maratonet. Jeg hadde etter råd tatt med en søppelsekk for å ha utenpå løpetøyet i ventetiden før start, og det var godt å ha den over løpeantrekket, for det var kaldt så tidlig på morgenen.

Etterhvert bar det inn til start inne på Olympiastadion. Her skiltes vi til hver våre puljer; jeg var den eneste som startet i siste pulje, den med forventet sluttid mellom 4:30 – 6 timer. Det ble litt lenge å vente, og i etterkant angret jeg på at jeg ikke benyttet muligheten til å gå på do, for jeg hadde kjempegod tid til det. Men jeg hadde ikke drukket så mye og følte ingen trang til det før like før start, men da var det for sent… Ventetiden ble kortet ned med å hoppe litt og bevege seg forsiktig til musikken, og ta inn over seg hele mengden av løpere som samlet seg. Helikopter (fra Eurosport?) kretset over, og speakeren telte ned. Fra starten 09.30 og til min pulje startet, gikk det ca. 17 min. Endelig var vi i gang! Jeg startet klokken presist ved startlinjen, og så var det bare å følge strømmen ut av stadion og ut i gatene. Jeg så meg rundt og prøvde å legge merke til hvordan det var der, for å kunne huske det til målgangen.

Skjermbilde 2017-10-16 kl. 21.49.42

Etter et par km kom vi inn i Vondelpark. Der var det fullt av plakater med oppmuntrende slagord som for eksempel «Smil – du har betalt for dette!», «Shine like a diamond!» og «Smil hvis du ikke har på deg underbukse»! Artig – lett å smile av! Ikke lenge etter gikk løypa gjennom Rijksmuseum. Det var ikke så spesielt egentlig, for det var ikke så mye å se gjennom der. Ved 5 km var første drikkestasjon, og jeg tok vann der, for jeg kjente at jeg ikke hadde drukket så mye til frokost. Og jeg kjente samtidig at jeg burde gått på do før start. Vel – det tok jeg meg ikke tid til nå, selv om det var toalett ute i løypa. Rundt 8 km gikk km-tiden litt ned fordi løypene smalnet inn og man måtte løpe litt i kø. Men jeg hadde holdt god fart fra start, og visste at jeg hadde litt å gå på. Planen var å starte i 6:20 min/km, og holde den farten så lenge jeg klarte, forhåpentlig over halve løpet.

Vi passerte 10 km, og alt gikk fint. Beina var fine, pusten var rolig og alt var som det skulle. Jeg ble litt redd for at jeg hadde åpnet for raskt, for en del av km gikk raskere enn 6:20, men kroppsfølelsen sa at det gikk helt fint. Det føltes som jeg kunne holde dette tempoet hele løpet, og det var en god følelse. Likevel – og helt overraskende, ble jeg litt psyket ut de neste kilometrene. Ikke fordi jeg gjorde det dårlig, men fordi jeg følte at jeg lå blant de siste løperne, virkelig i bakevja. De andre i løpegjengen min hadde startet i tidligere puljer, og da vi løp i partier hvor man kunne se de som kom etter, så syntes jeg det var så få der. Jeg følte også at jeg hadde så langt igjen, at hele løpet var helt uoverkommelig, fordi jeg «bare» hadde løpt 10 km. Merkelig, men sånn var det. Jeg skulle jo kose meg de første 20 km, og jeg hadde ingen problemer med kroppen, så hvorfor ikke nyte turen og glede seg over formen? Vel, jeg klarte ikke det akkurat da. Jeg kjente litt på at det var vondt midt bak i rompa, det kjentes som en muskel som knyttet seg midt bak der et sted jeg ikke ante at det gikk an å ha vondt, men det var heldigvis ikke veldig plagsomt.

Vi kom så til den lange «avstikkeren» langs Amstel-elva, fra 14 til 25 km. Det var blitt godt og varmt, sol, og man kjente at det kom til å bli en varm dag, akkurat slik det var meldt. Så på drikkestasjonen på 15 km tok jeg både sportsdrikk, vann og energibar. Og hodet «kom på plass» igjen. Plutselig var det fint å løpe, jeg koste meg langs den idylliske løypa, det var underholdning på elva, musikk stadig vekk og alt var bra. Det gikk opp for meg at jeg var mer avhengig av næring enn jeg hadde forutsett, og der og da bestemte jeg meg for å ta til meg alt av næring på hver drikkestasjon. Da jeg passerte 21 km og var halvveis, var formen fremdeles god. Jeg hadde en del vondt nede på venstrefoten, det gnagde litt, men ikke noe å bry seg om. Og ja, jeg måtte fremdeles litt på do. Pytt, pytt.

Etter 25 km kom noen lange, seige sletter, uten noe spennende å se på. Jeg fikk vondt på innsiden av høyre kne, et sted jeg aldri har hatt vondt. Jeg kjente på det flere kilometre, prøvde å justere litt på løpeteknikken, men det hjalp ikke. Merkelig nok forsvant det etterhvert. Omtrent her et sted fikk jeg en ny opplevelse – jeg visste ikke hva jeg skulle tenke på og fokusere på! Til vanlig når jeg er ute og løper langtur, flyr tankene helt av seg selv. Men nå ble det plutselig et problem hva jeg skulle tenke! Jeg prøvde å finne noe å tenke på, men det gikk ikke! Da begynte jeg å tenke på alle i familien min, tok dem for meg en etter en, og var innom alle i min lille familie, store familie, min manns familie, alle i løpegruppa, mange kolleger, – ja, nærmest alle. Så tenkte jeg stadig på nevøen min som ble døpt denne søndagen, akkurat mens jeg var ute i løypa. Da jeg var ferdig med det, og hadde fått næring på neste drikkestasjon, gikk tankene som de skulle. Jeg gledet meg over at jeg klarte å holde farten, jeg gledet meg over at jeg ikke hadde noen særlig vondter, og jeg gledet meg over at jeg hadde havnet bak to fartsholdere med tiden 4:30 på ryggen. Jeg var usikker på om de var fra min tidspulje eller puljen foran, for det var like fartsholdere i begge puljene, men jeg ble enig med meg selv om at ikke betydde noe.

Så gikk det noen km til, og hodet trengte mer påfyll. Jeg begynte å synge inni meg, men merkelig nok kom jeg bare på et par sanger. Jeg prøvde å synge på en sang vi har i koret, men husket bare første strofen! Så kom jeg plutselig på en sang fra kirka om Jesus som er «veien, sannheten og livet», og den passet jo perfekt. Jesus er veien! Denne sang jeg om og om igjen helt til jeg gikk lei. Så var det ny drikkestasjon og de positive tankene kom tilbake.

Vi passerte 29 km og jeg perset på distanse. Den lengste treningsturen min i forkant av maraton var 28,4 km, så nå hadde jeg løpt lengre enn noen gang! Jeg passerte 30 km og nå var jeg spent – ville jeg møte den berømmelige veggen og bare bli totalt tom? Mange hadde pratet om at det var fra 30 km og videre at det virkelige maratonet begynte. Jeg var klar! Jeg skulle kjempe! Og jeg var lettet over at jeg hadde kommet så langt! Nå skulle maratonet begynne..

Jeg begynte å bli sliten i hoftene, men ellers var kneet fint, foten fin og jeg hadde ingen store problemer. Litt anspent i skuldrene, men ikke noe problem. Ny mat og drikke på drikkestasjon rundt 32 km, og jeg ble mindre nøye på hva jeg puttet i meg (spis aldri noe du ikke har testet på treningstur før!), og grep både en slags energimos med eplesmak, energibar og drikke. Sportsdrikke og vann, hver gang. Og svamp! På slutten av drikkestasjonene delte de ut våte svamper, og det var utrolig deilig i varmen! Jeg tok den med og begynte å tørke fjeset, munnen og hendene mens jeg løp videre.  Jeg krystet resten av vannet i nakken for å kjøle meg ned. Det var nesten som en renselse, og jeg følte meg bedre hver gang.

Fra 33 km begynte jeg å telle ned i stedet for å telle hvor langt jeg var kommet. 9 km igjen, mindre enn Sommerløpet! 34 km, og det gikk litt trått. Men farten var god! Merkelig, skulle jeg klare å holde samme farten som jeg startet i? Jeg fant igjen fartsholderne, og holdt meg bak dem, for de løp jevnt. 35 km, bare 7 km igjen! Ny drikkestasjon! 36 km, 6 km igjen. Var det 5? En rask titt på klokka, nei 6 km igjen. Hukommelsen var ikke til å stole på. 37 km, bare 5 km igjen. Jeg holdt farten ennå! Dette måtte jo holde helt inn? Jeg passerte løpere hele tiden nå, det var mange som gikk, noen luntet i en slags jogging, noen stoppet og tøyde, noen ga opp. Men jeg fortsatte, og jeg løp. Jeg var ikke i nærheten av å tenke på hverken å stoppe eller å gå. Akkurat det var ikke noe problem. Beina bare gjorde som de skulle!

38 km, 4 km igjen, og vi passerte Rijksmuseum igjen. Skulle vi ikke gjennom? Vi var flere som så oss rundt, men nei, vi skulle bare forbi. Det var masse publikum langs løypene nå, de heiet og ropte, noen tutet med sykkelklokka, andre med bjella på rullestolen. Noen trommet med grytelokk, og noen ropte navnet mitt. Jeg hørte det, men likevel var det som det ikke angikk meg. Jeg var helt i min egen boble. Jeg skulle til mål, og jeg skulle det snart! «Hold tempoet oppe, så er du raskere ferdig!» Fremme ved Vondelpark kjente jeg meg igjen, og jeg visste at jeg hadde målet i sikte snart. Jeg kom ikke til å sprekke, jeg kom ikke til å møte veggen, jeg skulle holde helt til mål! Leggmusklene begynte å bli veldig stramme, de knyttet seg hardere og hardere, men ingen kramper.

40 km, 2 km igjen! Mer drikke? Jeg er jo snart ferdig? Ja, likevel, mer drikke. Bare litt vann. 41 km og bittelitt stigning. Nå var det bare opp til stadion igjen. Jeg nærmet meg 42 km og tok en titt på klokka – jeg kunne kanskje klare det under 4 timer og 30 minutter? Jeg hadde ikke sett på totaltiden siden jeg passerte 30 km. Plutselig var det som jeg fikk nye krefter, jeg skulle under 4:30! Jeg økte tempoet og så portalen som viste at det var 500 meter igjen. Jeg følte jeg spurtet mot mål (det var ikke akkurat spurt på ordentlig!), kom inn på stadion, 200 meter igjen, 175 meter igjen, snart fremme, jeg kom til å klare det og der – på 4:28.58 stoppet jeg klokka over målstreken. Jeg hadde klart det! Jeg hadde løpt maraton – og det på ei tid jeg ikke hadde våget å håpe på! Tårene kom, jeg var rørt. Jeg klarte det! Jeg beveget meg rolig videre, fikk medaljen rundt halsen, og takket. Så var det rett bort til toalettet for å gå på do. Etter å ha måttet på do egentlig hele løpet gjennom, var det deilig å sette seg og få tømt blæra. Så var det ut av stadion, gå helt rolig, for å få mer drikke og banan. Jeg sendte en sms til mannen om at jeg var i mål, og gikk videre til bagasjen og fikk utdelt den. Så var det å få skiftet til tørt på overkroppen, og det var utrolig deilig. Min mann kom og møtte meg og vi fikk dele den utrolig gode opplevelsen av å ha mestret, å ha kjempet og å ha fullført.

IMG_0398

En dag etter kjennes kroppen mørbanket, og det går ikke an å sette seg ned eller reise seg opp på normal måte uten å holde seg i noe eller å dumpe ned. Gnagingen i foten viste seg å være ei diger vannblemme, og den kjennes når jeg går, men vil selvsagt forsvinne etterhvert. Hoftene er stive, men ryggen er fin og leggene er fine. Kneet som verket litt underveis kjennes hver gang jeg starter å gå litt, men gir seg etterhvert. Alt i alt kjenner jeg at jeg har tatt meg ordentlig ut, og jeg kommer nok til å våkne hver gang jeg skal snu meg i senga i natt, men jeg skal på jobb i morgen og forventer å fungere omtrent som normalt. Men jeg skal ikke ut på løpetur de neste dagene! Og hvis jeg skal ta restitusjon på alvor, noe jeg har tenkt, så skal jeg ikke løpe hardt de neste 42 dagene. Restitusjon 1 dag pr km!

Advertisements
Publisert i løping | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Vanlig hverdag

En helt vanlig hverdag, og mandag attpåtil. Med vekkerklokke, oppvask og reklame. Med jobb, løping og matlaging. Noen omganger ble lagt til på strikketøyet, og faktisk fikk jeg presset inn litt baking også. Men dagen er over nesten før man får sukk for seg, og resten av uka blir antakelig omtrent lik. Da er det godt å vite at nettopp en slik hverdag er det man ønsker seg når man ikke har den. Når man er pjusk og ikke kan gå på jobb. Når man har syke barn og må legge alle planer til side. Når man mister jobben og plutselig har altfor mye tid.

Så i dag vil jeg være takknemlig. For å ha både vekkerklokke og noe å stå opp til. For oppvask og noen å lage mat til. For helse til å løpe og et hus å komme hjem til. For å ha noen å savne og noen å rydde opp etter. For ei god seng å lande i etter en lang dag.

For jeg er utrolig heldig som har en helt vanlig mandag. En mandag med hverdagsrutiner og forutsigbarhet. Med høst og gråvær i vente, men med lys og glede inne.

God hverdagsuke til alle lesere!

Publisert i Hverdag | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Maratontrening

Vi er straks midtveis i september, og med det er det bare en måned til årets store mål for min del: Maraton i Amsterdam 15. oktober. Det er vilt. Jeg har – aldeles frivillig – meldt meg på et løp som skal vare i godt og vel 4,5 – 5 timer og som er drøye 42 km langt. Hvorfor? Vel liker jeg å løpe rolig og langt heller enn kort og kjapt, men 42 km? Det er sånn man spør seg når man står tidlig opp en lørdags morgen, spiser en lett frokost, og fyller drikkesekken med sportsdrikk for å dra ut på treningstur i 3 timer. Men så gjør man det man har planlagt, løper pent og rolig nedover bakken, forbi alle sovende naboer og tar landeveien fatt oppover langs elven. Der ligger morgendisen tykk, og fuktigheten føles som vanndråper i ansiktet. Så fint det er her tidlig på morgenen – og så lite trafikk?

Jeg løper rolig videre, klokka viser 5 km, og jeg tar den første «power gum», en liten gele-godteri med sukker og koffein. Jeg spaserer noen meter, drikker litt sportsdrikk og løper videre. Det er fremdeles tåkete, men temperaturen er fin, kroppen er fin, og lørdagsmorgenen kjennes riktig så fin der jeg legger kilometrene bak meg. Podcasten om løping gjør at tankene flyr, og det er fint å la seg inspirere av andre løpeglade mennesker. Jeg kommer til hengebroa over elva der jeg skal over, det er allerede 9 km, og jeg føler meg sterk. På andre siden av elva må jeg opp en bratt bakke, og der roer jeg ned, spaserer opp bakken, og tar meg tid til å finne frem mobilen og bytte til ei spilleliste med god treningsmusikk og sende en snap. 10 km og en ny powergum. Nedover gangstien på andre siden av elven er det foreløpig fredelig, og det er fint å slippe å tenke på bilene som her har sitt eget felt. Jeg er ganske alene, men møter et par damer som også er på løpetur og hilser blidt. De neste kilometrene blir litt småanstrengte. Jeg puster litt for lett og fort, og det føles som jeg har sting høyt oppe i lungehøyde. Jeg prøver å ta noen dype åndedrag gjennom nesen, og det hjelper litt, og nedoverbakkene hjelper litt, men med en gang det er litt stigning, stiger pulsen. Og så jeg som glemte å ta på pulsbelte… Kanskje dumt, eller kanskje like greit?

15 km, og ny powergum og mer drikke. Går i ett minutt og løper videre. Var det litt trangt i disse skoene? Litt vondt i ei tå? Neida, ikke noe å tenke på. Litt murring på innsiden av venstre kne? Ikke verre enn at det går over. Kommer nedover mot byen, og det klarner helt opp. Har solskinn i fjeset og livet er bra. Musikken løfter meg opp og frem, og tankene driver dit de vil. Tenker på de som bor der jeg løper forbi, en kollega her, ei venninne der. Møter noen syklister og tenker på mannen min. Nærmer meg byen. Litt anstrengt i pusten igjen og går litt. Løper videre og kommer til sentrum ved ca. 19 km. Tar ny powergum og drikker litt. Det er varmt i sola, tørker svetten som renner litt og irriterer litt og løper videre. Kommer ned til kjente stier langs elva der jeg løp et par dager før, og kjenner meg mer avslappet.

20 km og jeg må bestemme hvor langt jeg skal løpe før jeg skal begynne på veien hjem. Bestemmer meg for å løpe ut til Kilden før jeg snur. Det går senere, 22 km, og jeg vet at jeg nærmer meg ny rekord. 23 km, ny rekord. Har aldri løpt så langt før! Jeg må gå litt igjen og drikke litt. Beina er tunge. Nå skal jeg bare hjem, men har 4 km igjen. Runder Tangen og løper oppover langs elven, først på bysiden og så på den andre siden. Løper på grus, og det føles litt bedre enn den harde asfalten. 25 km og en lang bakke, da har jeg lov å gå igjen. 26 km og jeg klarer ennå å løpe og der er det bare siste bakken igjen opp til huset, og jeg går litt før jeg stopper klokka på 26,8 km. Nesten 27 km – det er langt! Det er tungt! Og det er over! Inn og få i seg litt mat, litt drikke, ta en dusj og så sette seg og hvile med beina høyt. Det gikk jo fint?

Klarer jeg 27 km alene en lørdagsmorgen uten annen driv enn meg selv og musikken jeg hører på, så skal jeg vel klare 15 km til i selskap med mange tusen andre, i flate Amsterdam, med masse liv og røre og mye adrenalin? Litt over en halv arbeidsdag – det er jo ikke så ille? Jeg gruer meg litt, men gleder meg mest. Jeg er skadefri, har fått trent nesten så mye jeg ønsket og føler meg ganske godt forberedt. Målet er å få en langtur til, omtrent samme lengde i tid, men kanskje i skog og på grus så ikke det blir så hardt på asfalten. Det blir ikke så mange kilometre, men kroppen får likevel øvd seg på å hente energi fra reservene, hodet øvd seg på å takle beskjedene fra kroppen, og jeg får øvd på hva jeg kan spise og drikke på langturen.

Hvis jeg nå gjennomfører et ok maraton, så har jeg i alle fall lært en ting: Hvis man trener mye og gjør det man bestemmer seg for, så kan man få til det utroligste! Har man et mål som betyr noe, så kan man tåle ganske mye motstand uten å miste målet av syne. Og hvis man når målet, så er det mestring og gleden over å nå målet som betyr noe!

Publisert i løping, Trim | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Ny start

Nå går starten for et nytt skoleår, og snart starter jobbehøsten min etter fire uker ferie. Det har vært en litt annerledes ferie i år. De første to ukene var vi på hytta, og det var fine uker, selv om været gradvis ble dårligere med mer regn. Den tredje uka brukte jeg på å kjøre min nest eldste datter til Bodø hvor hun etter planen skal studere i 3 år. Siden mannen begynte å jobbe igjen den uka, så jeg på det som en mulighet til både å hjelpe henne med flyttelasset, men også å få en liten Norges-ferie sammen med minstemann. Det var en flott opplevelse å kjøre gjennom stor deler av landet vårt. For en fantastisk natur vi har! Både Gudbrandsdalen, Dovrefjell, Saltfjellet og Saltstraumen ga oss inntrykk som vi vil huske etter turen. Denne siste uka blir brukt til å ordne opp i litt av hvert som jeg aldri får gjort ellers, til å trene midt på dagen og til å bare ha god tid og være litt sosial.

Vår eldste datter har også flyttet ut i løpet av sommeren, så det blir en ny start for oss på den måten at vi «bare» har to barn igjen hjemme i huset. Det er uvant, litt vemodig, men også fint. Det er godt å se at barna er trygge og voksne og vil videre. Men det minner også om at barna bare «er til låns», og selv om de alltid vil være barna mine, så skal de leve sine egne liv og ta sine egne valg.

I løpet av sommeren har det også vokst frem en vilje til å ta en ny start for kostholdet vårt. Etter å ha sett et par dokumentarer om landbruket, lest om kyllingindustrien og sett nærmere på kostholdsrådene fra Helsedirektoratets ernæringsråd, har vi bestemt oss for å gjøre noen grep for å spise sunnere og bedre. De valgene vi har gjort og som skal gjelde matlagingen hjemme er

  • Spise mer planteprodusert mat. Mer grønnsaker, bønner og linser og unngå kjøtt til middag de fire første dagene i uka.
  • Spise mer nøtter og bær
  • Spise minimalt rødt kjøtt og bearbeidet mat og spesielt unngå bearbeidet kjøtt som pølser, burgere, farseprodukter og salami
  • Spise mindre fet ost, is, fløte og smør
  • Spise mer mørk sjokolade

Målet med å endre kursen litt med kostholdet, er først og fremst for å gjøre det vi selv kan for en god helse. Ikke for å leve lengre, men for å leve friskere. Når vi ser rundt oss og oppdager at både diabetes og hjerte- og karsykdommer rammer mennesker ikke så mye eldre enn oss selv, og vet at vi kan gjøre noe for å unngå å få disse livsstilssykdommene, ønsker vi å ta grep. Et sunt kosthold sammen med fysisk aktivitet er det beste man kan gi seg selv og sin familie. Vi kommer fremdeles til å kose oss med maten og skeie ut iblant, men med en liten kursendring til beste for oss selv og for miljøet.

Hver morgen er en ny start. Selv om jeg ikke er av typen som spretter ut av senga om morgenen, så er det fint å minne seg selv på at hver dag er en ny mulighet, og at man skal være takknemlig for å kunne stå opp og få nok en ny dag med mulighet til å starte med blanke ark, – denne morgens mulighed!

Publisert i Hverdag, Mat, Oppmuntring | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Morgenhymne av Johannes Møllehave

Denne morgens mulighed.
Vi har luft i vore lunger.
Hænder, øjne, ører, tunger,
levende og glade unger.
Denne morgens mulighed!

Denne morgens kærlighed.
Frugter af den fryd vi såede,
alt ble givet os av nåde.
Her er svar på livets gåde:
Denne morgens kærlighed!

Denne morgens munterhed.
Her hvor nattens mørke brydes,
her hvor lysets skaber lydes,
se hvor muntert alting frydes.
Denne morgens munterhed.

Denne morgens mulighed.
Hang du fast i glemte dage,
i en fortid, som kan nage,
alt blir givet nyt tilbage.
Denne morgens mulighed!

Publisert i Dikt, kristendom, Oppmuntring, Uncategorized | Merket med , , , , | 1 kommentar

Sommerferie

Det er late dager på hytta. Tid til å sove lenge, spise sent, strikke, lese, prate og lage god mat. Tid til å gjøre ingenting. Tid til å treffe familie og venner, tid til å plukke bær til kveldsmaten. Tid til å løpe og tid til å gå. Tid til å tenke, tid til å be. Tid til å kjede seg og tid til å gå lei av å gjøre ingenting. Tid til å gjøre de tingene man ikke rakk i fjor, – kanskje?

Fortsatt god sommer!

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Det er mye man ikke må

Tittelen på innlegget i dag er identisk med tittelen på ei bok av Thomas Sjödin. Den står på leselisten min, men jeg har ikke fått kjøpt/lånt den ennå. Derimot fikk jeg hørt et foredrag med forfatteren i dag, og det var inspirerende. Han oppfordret blant alle tilhørerne som hadde tenkt på å skrive bok om å faktisk gjøre det! Og han avsluttet med å fortelle om ei dame, Bronnie Ware, som blogget, og som – da hun begynte å skrive ned hva mennesker angrer på når de ligger for døden, fikk mangfoldige tusen lesere over natten. Dermed ble også jeg engasjert nok til å blogge – kanskje det er en leser der ute som setter pris på noe av det jeg deler i dag? Om ikke i dag, så kanskje en annen dag?

Det er mye man ikke må. Men det er også mye man faktisk må. Men det som kommer frem i Sjödins foredrag, er at om man gjør mer av det man liker å gjøre, trives med og som man får til, så vil det gi retning til livet og og man kan bidra på en god måte i sitt «kall» her i livet. De tingene man driver på med av plikt men som holder en nede, som tapper for energi og som man gjør fordi andre mener at man skal gjøre det mer enn at en selv ønsker det, det skal man gjøre mindre av. Ved å si nei til noe, sier man ja til noe annet!

Innen idrett har lignende budskap vært formidlet, og Ingrid Kristiansens blogg som jeg leser, har ofte nevnt ordene fra Willi Railo: «Jeg må ingenting, jeg bør ingenting, jeg skal ingenting» – og til «jeg må, jeg bør og jeg skal». Der handler det om å finne sin egen motivasjon for å drive på med trening. Selv gjør jeg kjedelig styrketrening hver uke fordi jeg vil løpe, og ikke fordi noen andre mener jeg bør gjøre det. (Jo, selvfølgelig har fysioterapeuten en rolle her, men det handler først og fremst om jeg selv vil oppnå noe eller ikke.) Men du må ikke gjøre det om ikke du selv synes det er viktig.

Det er mye man ikke må. Man må for eksempel ikke pusse opp kjøkkenet selv om det begynner å slites. Man må ikke reise til andre siden av verden selv om man har muligheten. Man må ikke jobbe mer for å tjene nok til å ha det som naboen har. Man må ikke gjøre det man alltid har gjort bare fordi man tror at de andre forventer det. For hva er det som er viktig når alt kommer til alt?

De 5 forholdene som mennesker ifølge Bronnie Ware i boken «The top five regrets of the dying» oftest angrer på er disse:

  1. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt mot til å leve et liv tro mot meg selv, ikke det livet andre forventet av meg.
  2. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde jobbet så hardt.
  3. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt mot til å uttrykke følelsene mine.
  4. Jeg skulle ønske jeg hadde holdt kontakten med vennene mine.
  5. Jeg skulle ønske jeg hadde tillatt meg selv å være lykkeligere.

Her har jeg noe å strekke meg mot, spesielt når det gjelder punkt 3 og 4. Å ta kontakt og holde kontakt med menneskene som betyr noe i livet mitt, er absolutt en «må-ting». Ikke som noe ork, men som noe godt og nødvendig for å ha gode relasjoner til de rundt seg. Jeg er heller ikke flink til å uttrykke følelser, og det er noe som jeg har øvd meg på en stund. Det å tørre å være sårbar, å tørre å være ærlig når ting ikke er så bra. I noen tilfeller tror jeg at jeg beskytter menneskene rundt meg ved å ikke si hvordan jeg selv har det, men til slutt er de andre det går utover når jeg ikke er ærlig med hvordan jeg har det.

Det er mye man ikke må. Men det som man faktisk må er å leve det livet som man – når man kommer til slutten og ser seg tilbake – kan si med ærlighet: Jeg prøvde å leve et liv i tråd med hva som var riktig for meg og som jeg var kalt til.

Publisert i Oppmuntring | Merket med , , , , | 1 kommentar