Fin førjulstid

Med litt pause fra saken nevnt i forrige innlegg, har det vært en fin tid de siste dagene. I går fikk jeg en koselig formiddag sammen med to søstre og to nevøer hos mamma som hadde bursdag, og på ettermiddagen tok jeg med 10-åringen og to kamerater og så filmen «Stjernen» på kino. Julefortellingen ble fortalt gjennom dyrene som finnes i historien, og det var eselet til Josef og Maria som var hovedpersonen. Fin film med mye humor, og guttene og jeg koste oss. Om kvelden var det gløgg og hygge med mannen. (Og denne gangen husket jeg å blande ut gløggen!)

I dag er det årsfest for speidergruppen til 10-åringen, og det blir nok fint. Minstemann trives godt på speideren, men det er kanskje helst fordi flere av kameratene går der. Jeg håper han vil trives også pga. innholdet og aktivitetene!

Nå er det skiskyting på TV i bakgrunnen, litt twitterprat, kaffe og klementiner. Snart skal jeg over på streaming av semifinale i volleyball for damer hvor yngstejenta er engasjert. Jeg ønsker alle lesere en fin førjulstid!

Reklamer
Publisert i Hverdag | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Tøffe tak

Vi står i disse dager midt i en vanskelig prosess. Statens Vegvesen skal lage sykkelekspressvei fra øst til vest i byen, og trasèen som er valgt går tvers gjennom huset og tomten til oss og 5 nabohus. Vi har visst om planene i flere år, og var glade da Statens Vegvesen i høst tok kontakt og sa at de var klare til å kjøpe oss ut, selv om reguleringsplanen ikke var vedtatt ennå. Det er ille å bli fratatt hjemmet, men det er nesten like ille å kanskje bli fratatt hjemmet, og være låst til å bo der uten å vite sikkert om man må flytte, når tid man må flytte eller hvor mye man får for huset.

Nå vet vi mer. Vi vet at den første verdivurderingen var lav. Vi vet at en annen megler vurderte verdien av huset mye høyere. Vi vet at Statens Vegvesen ikke tok hensyn til ny verdivurdering. Vi vet at Statens Vegvesen tilbys oss en sum som er høyere enn første takst, men lavere enn andre takst, og uansett altfor lav til at vi kan kjøpe et hus i området som tilfredsstiller våre behov. Vi vet at Statens Vegvesen ikke er interessert i å lytte til våre behov eller komme oss i møte på våre argumenter.

Så det er tøffe tak. Vi skal få tak over hodet uansett, men det føles urimelig at vi skal få en økonomisk belastning for å skaffe oss en bolig som tilsvarer den vi har i dag, når vi ikke har et valg om å bo her eller ikke. Det føles urimelig at ikke vi skal få lov å fremme våre behov til mennesker som lytter og prøver å forstå. I verste fall vil vi måtte takke nei til tilbud og bli boende i usikkerhet enda lengre.

Tankene kretser rundt denne saken hele tiden og forstyrrer konsentrasjonen både på jobb og hjemme. Men innimellom prøver jeg å fylle dagene med andre og gode ting, som litt juleforberedelser (kanskje siste jul i dette huset, kanskje ikke?), strikking og løping. Og familieliv. Og utendørs saksofonkonsert. Og hyggelig julebord med kolleger. Og korsang. Og juleavslutninger og danseforestilling. Og familiebesøk.

Joda, vi har vært gjennom vanskeligheter før, og vi skal klare oss gjennom dette også. Og jeg skal gjøre mitt for at familien og jeg selv, på tross av dette, skal få en god førjulstid. Det samme ønsker jeg til alle mine lesere.

Og her er favorittjulesalmen min for tida:

Publisert i Hverdag | Legg igjen en kommentar

Nydelig november

Etter en våt og ganske trist oktobermåned, har det vært flott å få fine novemberdager. Spesielt helgene har vært fine med sol og turvær om søndagene.

IMG_0516

Odderøya sett fra Bystranda.

IMG_0517

Båthavna ved Festninga.

IMG_0530

Monumentalt.

IMG_0535

Slow Bridge.

IMG_0538

Den yndigste rose.

IMG_0552

Huset på klippen.

IMG_0554

Tak i høstens farger.

IMG_0564

Padlere i ettermiddagssol.

IMG_0567

Fargerik høst.

IMG_0578

Under Lundsbroa.

IMG_0580

Tønnefabrikken.

Publisert i Hverdag | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Salme av Eyvind Skeie

Jeg var på Luther-konsert i anledning reformasjonsjubilèet i år. Konserten var i vakre Søm kirke med Søm Kirkekor. De sang de 13 salmene av Luther som er med i Norsk salmebok, men i tillegg til dem sang de også en nyskrevet salme til reformasjonsjubilèet, signert Eyvind Skeie. Hele salmen kan leses her, men under er de 2 første versene. Skeie er en utrolig produktiv forfatter, uten at det forringer innholdet i det han produserer. Tekstene hans er i dagens språk, og aktuelle, samtidig som de er tro mot klassisk, luthersk bibelforståelse.

Stig frem, Guds folk, på tidens torg,
forkynn at Gud er god,
for ennå gjelder Jesu død
og kraften i hans blod!
Gi opp ditt mismot og din tvil,
du lever under nådens smil
i Jesu Kristi navn.

Om noen spør: Hvor er din Gud?
Da gi dem dette svar:
Vi tror på ham som ble vår bror
og kalte Gud sin Far.
Vi ser Guds ansikt i Guds Sønn
og hilser ham med takk og bønn
i Jesu Kristi navn.

Publisert i Dikt, kristendom | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Livet og korleis leve det

De siste ukene har vært preget av det store målet for året, nemlig maratonløpet sist søndag. Både tankene og kroppen har vært preget av det. I tillegg har det vært over gjennomsnittet travle uker på jobb med en del ekstraarbeid, så denne uka har det vært godt å lande litt. Det er lenge siden sist gang Endomondo oppsummerte uken med 0 timer trent, 0 kcal forbrent og 0 meter løpt! Jeg har nå likevel syklet frem og tilbake til jobb og kjent at kroppen at hentet seg inn, men jeg har ikke hatt behov for å ut og løpe, spesielt ikke siden det har vært nok en nedbørsrekord i helgen og vi har hatt besøk av en student fra Nicaragua siden onsdag.

På tross av travelhet, har jeg fått tid til litt lesing innimellom. Om livet, og korleis leve det. Overskriften er nemlig tittelen på ei av bøkene jeg lånte ved sist besøk på biblioteket. Ganske ambisiøs tittel, etter min mening! Men boka er god og med en lun humoristisk undertone, og om den ikke gir deg den hele og fulle oppskrift på hvordan du kan leve ditt liv, så vil jeg tro at den kan gi verdifulle innspill til flere enn meg som av og til lurer på hvordan man skal leve livet sitt.

Forfatteren deler inn boka i 5 avsnitt: Kjærlighet (og hvordan leve sammen), tid (og hvordan bruke den), penger (og om du bør bruke de), mat (og hvordan spise uten å ta livet av deg selv eller andre) og død (og hvordan overleve). Ikke alt er like relevant, og boka retter seg nok aller mest mot småbarnsforeldre. Men alle avsnittene oppsummeres i 3 råd, og jeg synes omtrent alle disse har noe for seg. Avsnittet «tid», oppsummeres for eksempel slik:
Fei ikke under teppet. Husarbeid tar opp mot 3 timer hver dag. Finn ut hvem som skal gjøre arbeidet og det skal gjøres. Jo mindre dere trenger å snakke om dette, jo mindre plass vil det ta.
– Tilpass jobben til livet. Du har valgmuligheter. Det er mulig å jobbe redusert, selv om det er økonomisk dumt. Jobber du mindre, må du spare eller kvitte deg med ting. Jobber du fullt, må du sørge for at noen tar hånd om de 3 timene med husarbeid som venter deg hjemme. Husk dette, spesielt når du er sur.
– Ta kontroll. Vis tida hvem som er sjefen, ikke la tiden og hverdagen jage deg frem og tilbake i huset som en slave. Bruk tida eller bli brukt, valget er ditt.

Jeg likte spesielt godt avsnittet om mat, siden vi har vært gjennom en liten kursendring her etter sommerferien. Her konkluderer forfatteren, etter å ha gjort en del research, at man bør konsentrere seg om de store linjene: Det er ikke så farlig om blåbærene er importert eller kommer fra egen hage, om yoghurten har fire eller seks prosent sukker, eller om fisken kommer fra fiskeboller eller viltfanga torsk. Men spis så godt som alltid grovt brød når du skal ha brød, ha grønt til alle måltider, spis mer fisk og mindre kjøtt og godteri bare på lørdager. Å redusere kjøttforbruket vil gjøre deg rikere, sunnere, friskere og gjøre godt for miljøet. Det er ikke verre enn det?

Etter å ha vært småbarnsmor i nesten 20 år (eller litt kortere, minstemann er 10 år og kanskje ikke småbarn lengre?), merker jeg at jeg nå har kommet over i en ny fase. Tidligere var det ikke et spørsmål hva man skulle bruke helgene til; de ble brukt sammen med barna, til å tilfredsstille deres behov, til å lage mat til dem, kjøre dem, treffe andre barn (og voksne), få dem i seng og så ha litt voksentid. Nå har dette endret seg. De to eldste barna har flyttet ut og de to som bor hjemme kommer seg ofte dit de vil selv, de vil bruke tid på andre barn uten oss voksne tilstede, og de fikser seg mat selv om ikke de er hjemme på det tidspunktet middagen blir servert. Så hva skal jeg bruke helgen på nå?

Selvfølgelig er det tusen ting jeg burde bruke helgen til og som jeg ønsker å gjøre, som husarbeidet jeg ikke fikk gjort i uka, planlegging av neste ukes middagsmeny, handling, vedlikehold av hus og hytte, besøke familie, invitere venner, fikse sykkelen, trene eller hvile. Men nå har jeg et valg – og jeg vet ikke hva jeg skal velge, for autopiloten er skrudd av og jeg må gjøre aktive valg selv! Og så er det ofte sånn at vennene mine, som jeg faktisk gjerne vil være sammen med i helgene, ikke nødvendigvis har samme frihet som meg, ikke har samme behov eller er i samme situasjon som meg. Og dermed kan jeg kjenne på ensomheten, på tross av at jeg er omgitt av både en stor familie og gode venner. Og når jeg velger å ikke legge planer for helgen fordi jeg trenger å slappe av etter travle hverdager, så ender jeg noen ganger opp med at alle andre har planer eller jeg velger å ikke ta kontakt med de andre fordi jeg regner med at de er opptatt og ikke vil trenge meg på. Livet – hvordan skal jeg leve det? Hvordan balansere mellom jobb, frivillige verv og hvile, mellom tid på andre og tid på meg selv, mellom rot og rydding slik at man ikke bruker mer krefter enn det man har? Ikke påtar seg mer enn man kan klare?

En ting som i alle fall ble klart sist søndag: Man kan klare mye hvis det er noe man virkelig vil! Jobber man målrettet mot et oppnåelig mål, så oppnår man som regel det man vil, om man så må gå noen omveier til målet. Jeg ville løpe maraton, jeg trente målrettet, måtte ta pauser pga. skader, måtte trene mer kjedelig styrketrening, startet opp løpetrening igjen – og klarte det! Viljen kan trenes! Nå som målet er nådd, må jeg vurdere om nye løpemål skal settes, eller om jeg kan opprettholde løpeformen bare på rutine, uten nye mål. Å ikke løpe er helt uaktuelt. Å redusere tiden jeg bruker på løping for å nå andre mål, vil og bør jeg vurdere. Jeg må dessuten ta hensyn til en annen stor ting som skal skje i nær fremtid og som vil ta tiden min, nemlig flytting. Mer om det ei annen gang!

Publisert i Hverdag, løping, Litteratur, Mat | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Maraton – fordi jeg kunne!

Jeg løp maraton i går! Det er nesten så jeg må skrive overskriften med fete bokstaver. MARATON! 42,2 km!Følelsen i dag skifter mellom å tenke at det kan vel alle hvis de bare trener litt, og til «hey, – nesten ingen tør eller kan løpe maraton, men jeg gjorde det!»

Så kan jeg like godt advare dere lesere: Dette innlegget blir langt. Du leser hvis du vil, ellers blar du bare videre. Det er mange tanker som presser seg frem etter en slik opplevelse. Og dette er mine:

Vi var en gjeng fra sykehusets løpegruppe som hadde blitt enige om å ta turen til Amsterdam og løpe, enten halvmaraton eller maraton. I tillegg tok alle med seg partner, og de fleste av disse løp også en distanse. Reisen ned tok vi lørdag morgen med direktefly fra Kristiansand. Vi kom ned til Amsterdam tidlig formiddag, og etter å ha satt fra oss baggasjen på hotellet, tok vi metroen ut til Maraton-expo, like ved Olympiastadion der løpet startet og sluttet. Der fikk vi hentet startnummer, deltaker-t-skjorte og kikket på området. Resten av dagen var bare avslapping, opplading og spising. Pasta, selvsagt.

IMG_0406Neste morgen stod vi tidlig opp og gjorde oss klar. Hotellet ga ei frokostpakke til alle som skulle avgårde, for frokostserveringen hadde ikke åpnet ennå. Nede på sentralbanestasjonen var det mye folk, nesten bare løpere. Vi fylte vognene og satte oss, vi som kunne få sitteplass. Man står ikke om man ikke må, før et maraton! Vel fremme var det bare å få levert inn bagasje som stort sett inneholdt tørre klær til etter maratonet. Jeg hadde etter råd tatt med en søppelsekk for å ha utenpå løpetøyet i ventetiden før start, og det var godt å ha den over løpeantrekket, for det var kaldt så tidlig på morgenen.

Etterhvert bar det inn til start inne på Olympiastadion. Her skiltes vi til hver våre puljer; jeg var den eneste som startet i siste pulje, den med forventet sluttid mellom 4:30 – 6 timer. Det ble litt lenge å vente, og i etterkant angret jeg på at jeg ikke benyttet muligheten til å gå på do, for jeg hadde kjempegod tid til det. Men jeg hadde ikke drukket så mye og følte ingen trang til det før like før start, men da var det for sent… Ventetiden ble kortet ned med å hoppe litt og bevege seg forsiktig til musikken, og ta inn over seg hele mengden av løpere som samlet seg. Helikopter (fra Eurosport?) kretset over, og speakeren telte ned. Fra starten 09.30 og til min pulje startet, gikk det ca. 17 min. Endelig var vi i gang! Jeg startet klokken presist ved startlinjen, og så var det bare å følge strømmen ut av stadion og ut i gatene. Jeg så meg rundt og prøvde å legge merke til hvordan det var der, for å kunne huske det til målgangen.

Skjermbilde 2017-10-16 kl. 21.49.42

Etter et par km kom vi inn i Vondelpark. Der var det fullt av plakater med oppmuntrende slagord som for eksempel «Smil – du har betalt for dette!», «Shine like a diamond!» og «Smil hvis du ikke har på deg underbukse»! Artig – lett å smile av! Ikke lenge etter gikk løypa gjennom Rijksmuseum. Det var ikke så spesielt egentlig, for det var ikke så mye å se gjennom der. Ved 5 km var første drikkestasjon, og jeg tok vann der, for jeg kjente at jeg ikke hadde drukket så mye til frokost. Og jeg kjente samtidig at jeg burde gått på do før start. Vel – det tok jeg meg ikke tid til nå, selv om det var toalett ute i løypa. Rundt 8 km gikk km-tiden litt ned fordi løypene smalnet inn og man måtte løpe litt i kø. Men jeg hadde holdt god fart fra start, og visste at jeg hadde litt å gå på. Planen var å starte i 6:20 min/km, og holde den farten så lenge jeg klarte, forhåpentlig over halve løpet.

Vi passerte 10 km, og alt gikk fint. Beina var fine, pusten var rolig og alt var som det skulle. Jeg ble litt redd for at jeg hadde åpnet for raskt, for en del av km gikk raskere enn 6:20, men kroppsfølelsen sa at det gikk helt fint. Det føltes som jeg kunne holde dette tempoet hele løpet, og det var en god følelse. Likevel – og helt overraskende, ble jeg litt psyket ut de neste kilometrene. Ikke fordi jeg gjorde det dårlig, men fordi jeg følte at jeg lå blant de siste løperne, virkelig i bakevja. De andre i løpegjengen min hadde startet i tidligere puljer, og da vi løp i partier hvor man kunne se de som kom etter, så syntes jeg det var så få der. Jeg følte også at jeg hadde så langt igjen, at hele løpet var helt uoverkommelig, fordi jeg «bare» hadde løpt 10 km. Merkelig, men sånn var det. Jeg skulle jo kose meg de første 20 km, og jeg hadde ingen problemer med kroppen, så hvorfor ikke nyte turen og glede seg over formen? Vel, jeg klarte ikke det akkurat da. Jeg kjente litt på at det var vondt midt bak i rompa, det kjentes som en muskel som knyttet seg midt bak der et sted jeg ikke ante at det gikk an å ha vondt, men det var heldigvis ikke veldig plagsomt.

Vi kom så til den lange «avstikkeren» langs Amstel-elva, fra 14 til 25 km. Det var blitt godt og varmt, sol, og man kjente at det kom til å bli en varm dag, akkurat slik det var meldt. Så på drikkestasjonen på 15 km tok jeg både sportsdrikk, vann og energibar. Og hodet «kom på plass» igjen. Plutselig var det fint å løpe, jeg koste meg langs den idylliske løypa, det var underholdning på elva, musikk stadig vekk og alt var bra. Det gikk opp for meg at jeg var mer avhengig av næring enn jeg hadde forutsett, og der og da bestemte jeg meg for å ta til meg alt av næring på hver drikkestasjon. Da jeg passerte 21 km og var halvveis, var formen fremdeles god. Jeg hadde en del vondt nede på venstrefoten, det gnagde litt, men ikke noe å bry seg om. Og ja, jeg måtte fremdeles litt på do. Pytt, pytt.

Etter 25 km kom noen lange, seige sletter, uten noe spennende å se på. Jeg fikk vondt på innsiden av høyre kne, et sted jeg aldri har hatt vondt. Jeg kjente på det flere kilometre, prøvde å justere litt på løpeteknikken, men det hjalp ikke. Merkelig nok forsvant det etterhvert. Omtrent her et sted fikk jeg en ny opplevelse – jeg visste ikke hva jeg skulle tenke på og fokusere på! Til vanlig når jeg er ute og løper langtur, flyr tankene helt av seg selv. Men nå ble det plutselig et problem hva jeg skulle tenke! Jeg prøvde å finne noe å tenke på, men det gikk ikke! Da begynte jeg å tenke på alle i familien min, tok dem for meg en etter en, og var innom alle i min lille familie, store familie, min manns familie, alle i løpegruppa, mange kolleger, – ja, nærmest alle. Så tenkte jeg stadig på nevøen min som ble døpt denne søndagen, akkurat mens jeg var ute i løypa. Da jeg var ferdig med det, og hadde fått næring på neste drikkestasjon, gikk tankene som de skulle. Jeg gledet meg over at jeg klarte å holde farten, jeg gledet meg over at jeg ikke hadde noen særlig vondter, og jeg gledet meg over at jeg hadde havnet bak to fartsholdere med tiden 4:30 på ryggen. Jeg var usikker på om de var fra min tidspulje eller puljen foran, for det var like fartsholdere i begge puljene, men jeg ble enig med meg selv om at ikke betydde noe.

Så gikk det noen km til, og hodet trengte mer påfyll. Jeg begynte å synge inni meg, men merkelig nok kom jeg bare på et par sanger. Jeg prøvde å synge på en sang vi har i koret, men husket bare første strofen! Så kom jeg plutselig på en sang fra kirka om Jesus som er «veien, sannheten og livet», og den passet jo perfekt. Jesus er veien! Denne sang jeg om og om igjen helt til jeg gikk lei. Så var det ny drikkestasjon og de positive tankene kom tilbake.

Vi passerte 29 km og jeg perset på distanse. Den lengste treningsturen min i forkant av maraton var 28,4 km, så nå hadde jeg løpt lengre enn noen gang! Jeg passerte 30 km og nå var jeg spent – ville jeg møte den berømmelige veggen og bare bli totalt tom? Mange hadde pratet om at det var fra 30 km og videre at det virkelige maratonet begynte. Jeg var klar! Jeg skulle kjempe! Og jeg var lettet over at jeg hadde kommet så langt! Nå skulle maratonet begynne..

Jeg begynte å bli sliten i hoftene, men ellers var kneet fint, foten fin og jeg hadde ingen store problemer. Litt anspent i skuldrene, men ikke noe problem. Ny mat og drikke på drikkestasjon rundt 32 km, og jeg ble mindre nøye på hva jeg puttet i meg (spis aldri noe du ikke har testet på treningstur før!), og grep både en slags energimos med eplesmak, energibar og drikke. Sportsdrikke og vann, hver gang. Og svamp! På slutten av drikkestasjonene delte de ut våte svamper, og det var utrolig deilig i varmen! Jeg tok den med og begynte å tørke fjeset, munnen og hendene mens jeg løp videre.  Jeg krystet resten av vannet i nakken for å kjøle meg ned. Det var nesten som en renselse, og jeg følte meg bedre hver gang.

Fra 33 km begynte jeg å telle ned i stedet for å telle hvor langt jeg var kommet. 9 km igjen, mindre enn Sommerløpet! 34 km, og det gikk litt trått. Men farten var god! Merkelig, skulle jeg klare å holde samme farten som jeg startet i? Jeg fant igjen fartsholderne, og holdt meg bak dem, for de løp jevnt. 35 km, bare 7 km igjen! Ny drikkestasjon! 36 km, 6 km igjen. Var det 5? En rask titt på klokka, nei 6 km igjen. Hukommelsen var ikke til å stole på. 37 km, bare 5 km igjen. Jeg holdt farten ennå! Dette måtte jo holde helt inn? Jeg passerte løpere hele tiden nå, det var mange som gikk, noen luntet i en slags jogging, noen stoppet og tøyde, noen ga opp. Men jeg fortsatte, og jeg løp. Jeg var ikke i nærheten av å tenke på hverken å stoppe eller å gå. Akkurat det var ikke noe problem. Beina bare gjorde som de skulle!

38 km, 4 km igjen, og vi passerte Rijksmuseum igjen. Skulle vi ikke gjennom? Vi var flere som så oss rundt, men nei, vi skulle bare forbi. Det var masse publikum langs løypene nå, de heiet og ropte, noen tutet med sykkelklokka, andre med bjella på rullestolen. Noen trommet med grytelokk, og noen ropte navnet mitt. Jeg hørte det, men likevel var det som det ikke angikk meg. Jeg var helt i min egen boble. Jeg skulle til mål, og jeg skulle det snart! «Hold tempoet oppe, så er du raskere ferdig!» Fremme ved Vondelpark kjente jeg meg igjen, og jeg visste at jeg hadde målet i sikte snart. Jeg kom ikke til å sprekke, jeg kom ikke til å møte veggen, jeg skulle holde helt til mål! Leggmusklene begynte å bli veldig stramme, de knyttet seg hardere og hardere, men ingen kramper.

40 km, 2 km igjen! Mer drikke? Jeg er jo snart ferdig? Ja, likevel, mer drikke. Bare litt vann. 41 km og bittelitt stigning. Nå var det bare opp til stadion igjen. Jeg nærmet meg 42 km og tok en titt på klokka – jeg kunne kanskje klare det under 4 timer og 30 minutter? Jeg hadde ikke sett på totaltiden siden jeg passerte 30 km. Plutselig var det som jeg fikk nye krefter, jeg skulle under 4:30! Jeg økte tempoet og så portalen som viste at det var 500 meter igjen. Jeg følte jeg spurtet mot mål (det var ikke akkurat spurt på ordentlig!), kom inn på stadion, 200 meter igjen, 175 meter igjen, snart fremme, jeg kom til å klare det og der – på 4:28.58 stoppet jeg klokka over målstreken. Jeg hadde klart det! Jeg hadde løpt maraton – og det på ei tid jeg ikke hadde våget å håpe på! Tårene kom, jeg var rørt. Jeg klarte det! Jeg beveget meg rolig videre, fikk medaljen rundt halsen, og takket. Så var det rett bort til toalettet for å gå på do. Etter å ha måttet på do egentlig hele løpet gjennom, var det deilig å sette seg og få tømt blæra. Så var det ut av stadion, gå helt rolig, for å få mer drikke og banan. Jeg sendte en sms til mannen om at jeg var i mål, og gikk videre til bagasjen og fikk utdelt den. Så var det å få skiftet til tørt på overkroppen, og det var utrolig deilig. Min mann kom og møtte meg og vi fikk dele den utrolig gode opplevelsen av å ha mestret, å ha kjempet og å ha fullført.

IMG_0398

En dag etter kjennes kroppen mørbanket, og det går ikke an å sette seg ned eller reise seg opp på normal måte uten å holde seg i noe eller å dumpe ned. Gnagingen i foten viste seg å være ei diger vannblemme, og den kjennes når jeg går, men vil selvsagt forsvinne etterhvert. Hoftene er stive, men ryggen er fin og leggene er fine. Kneet som verket litt underveis kjennes hver gang jeg starter å gå litt, men gir seg etterhvert. Alt i alt kjenner jeg at jeg har tatt meg ordentlig ut, og jeg kommer nok til å våkne hver gang jeg skal snu meg i senga i natt, men jeg skal på jobb i morgen og forventer å fungere omtrent som normalt. Men jeg skal ikke ut på løpetur de neste dagene! Og hvis jeg skal ta restitusjon på alvor, noe jeg har tenkt, så skal jeg ikke løpe hardt de neste 42 dagene. Restitusjon 1 dag pr km!

Publisert i løping | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Vanlig hverdag

En helt vanlig hverdag, og mandag attpåtil. Med vekkerklokke, oppvask og reklame. Med jobb, løping og matlaging. Noen omganger ble lagt til på strikketøyet, og faktisk fikk jeg presset inn litt baking også. Men dagen er over nesten før man får sukk for seg, og resten av uka blir antakelig omtrent lik. Da er det godt å vite at nettopp en slik hverdag er det man ønsker seg når man ikke har den. Når man er pjusk og ikke kan gå på jobb. Når man har syke barn og må legge alle planer til side. Når man mister jobben og plutselig har altfor mye tid.

Så i dag vil jeg være takknemlig. For å ha både vekkerklokke og noe å stå opp til. For oppvask og noen å lage mat til. For helse til å løpe og et hus å komme hjem til. For å ha noen å savne og noen å rydde opp etter. For ei god seng å lande i etter en lang dag.

For jeg er utrolig heldig som har en helt vanlig mandag. En mandag med hverdagsrutiner og forutsigbarhet. Med høst og gråvær i vente, men med lys og glede inne.

God hverdagsuke til alle lesere!

Publisert i Hverdag | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar