En annerledes bønn

Måtte Ånden velsigne deg med ubehag, så du reagerer på lettvinte svar, likegyldighet og overfladiske relasjoner, og bevarer ditt hjerte fremfor alt du bevarer.

Måtte Ånden velsigne deg med sinne, mot urettferdighet, undertrykkelse og utbytting av mennesker, slik at du arbeider for fred og rettferdighet.

Må Ånden velsigne deg med tårer, så du sørger med dem som opplever lidelse og avvisning, og rekker ut din hånd så smerte kan vendes til glede.

Og måtte Ånden gi deg dårskapens velsignelse, så du fortsatt lever i den tro at dine handlinger kan utgjøre en forskjell, og du gjør ting som andre hevder ikke kan bli gjort.

Richard Rohr

Publisert i kristendom | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Det ordinære livet

Denne ukens A-magasin ga meg en god leseopplevelse. Intervjuet med Frode Grytten, forfatteren som nå er aktuell med skuespillet «Albert&Anna», sammenlikner den livslange kjærligheten med hagearbeid. Det er nok ikke noe nytt, men måten han beskriver det på, gjør at den «ordinære» kjærligheten beskrives så fint, som noe å trakte etter. Å stelle hagen sammen er som å leve et liv sammen. Det krever arbeid og utholdenhet, vanning, luking og gjødsling. Og snakking. Grytten hevder at man må fortsette å snakke med hverandre, ellers går det som med hagen som ikke blir stelt: den gror vill, slutter å vokse eller dør. «Sånn er det med kjærlighetsarbeid òg, du må faktisk gå ut der og holde på med det». Kjærlighetsarbeid – smak litt på det ordet!

I intervjuet skrives det også om det ordinære livet: «Kulturen trenger bilder av helt ordinære liv». …. «Dyrkingen av det ekstraordinære styrer altfor mye av det vi holder på med. Folk mister bildene av seg selv og hvem de er – de tror at verden bare består av galninger. Det er viktig at de gale finnes der, at man kan se at de er gale, men det må også være en motsats til det. Det finnes helt ordinære mirakler som vi bare glemmer.» Videre refser han journalistikken som hele tiden søker mot det ekstreme. Som elsker det og dyrker det. «Alt det vanlige, alt det fine, rolige, rare og originale vi holder på med, det blir ikke synlig. Men det må det være».

Bloggen min er et forsøk på å beskrive og dele det ordinære. Å vise et liv som ikke er spesielt på noen måte, tvert imot ganske ordinært. Vi trenger å dele våre ordinære liv. Vi har behov for å se at det normale er det vanlige, og at det «kjedelige A4-livet» kan være et godt og innholdsrikt liv som gir gode oppvekstvilkår for barn, trygghet i parforhold og stabilitet i en ustabil verden. Et liv som ikke nødvendigvis er riktig og godt for alle, men for veldig mange. Et liv som ikke er perfekt, men som er godt nok. Et liv som kan være ensomt og sosialt, føles mislykket og vellykket, være fylt av oppturer og nedturer. Men mest av alt er noe midt i mellom.

Igjen og igjen må vi minne oss selv og våre barn og ungdom på at den delen av de andres liv vi ser på Instagram, ikke er hele livet. Det er et redigert liv. Det er øyeblikksbilder når livet er bra, stort sett. Men livet vårt er ikke bare bra. Det blir som regel tydelig når vi møter hverandre. Kanskje må vi bli flinkere til å dele det som ikke er så bra, også på sosiale medier. Men først og fremst må vi ut og leve med hverandre i det virkelige livet. Som Frode Grytten sier til slutt: «Vi må våge å utsette oss for verden på en eller annen måte».

Publisert i Hverdag | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Leseliste 2017 del 2

Siden sist har jeg lest «Oppstandelse» av Eivind Buene, «Fasandreperne» av Jussi Adler Olsen og «Et hummerliv» av Erik Fosnes Hansen.

Alle bøkene ble tatt med hjem fra biblioteket med litt hastverk. «Oppstandelse» fanget interessen både pga. tittelen men også pga vaskeseddelen: Vet man hvor langt man kan gå før man har gått for langt? Første del av boken var interessant, for den beskrev en oppvekst i en kristen sammenheng med noen som gikk for langt, ikke helt ulikt en oppvekst jeg selv har hatt. Men siste del av boken likte jeg ikke. Hovedpersonen med partner bryter ut av normale seksuelle normer og lever på en måte som jeg tror de fleste ikke vil akseptere. Kanskje forfatteren likevel får frem her at man kan gå for langt, men at man ikke skjønner rekkevidden av det før det er for sent?

Krimboka «Fasandreperne» likte jeg godt, til krim å være. Som tidligere nevnt har jeg prøvd å like krim uten å få det til, men nå har jeg vært fornøyd med å lese bøker av både Lars Kepler og Jussi Adler Olsen. Spesielt medhjelperen Assad som følger kriminalbetjent Carl Mørck i Adler Olsens bøker, tilfører en lun humor og gjør det hele litt mer fornøyelig.

Et hummerliv er en oppvekstroman. Historien fortelles fra gutten Sedds synsvinkel. Han vokser opp hos sine besteforeldre som bor på og driver et høyfjellshotell som man raskt skjønner at har hatt sin storhetstid. Sedd er en veslevoksen kar som prøver å finne ut hvem han er og hvem foreldrene er eller var. Han må trø til i vanskelige situasjoner, og den veslevoksne gutten beskriver med innlevelse hvordan livet arter seg blant bare voksne mennesker. Jeg anbefaler gjerne denne boka videre.

Følg meg gjerne på Goodreads.

Publisert i Litteratur | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Det beste i livet del VI

Som tittel på bloggen har jeg ordene «Det beste i livet». Med ujevne mellomrom skriver jeg om hva som er det beste i livet mitt. Kanskje det kan bidra til at du også kan finne det gode i livet ditt akkurat nå? Sist skrev jeg om dette.

Det beste i livet mitt akkurat nå er det uventede gode som jeg kan ta imot:

Ny venn. I går møtte jeg ei dame som jeg vet hvem er og som jeg kjenner som «mammaen til». Jeg traff henne helt uventet, og vi kom i prat. Vi fikk en god stund, og hadde plutselig mer til felles enn vi visste om. Jeg kunne valgt å holde en høflig avstand, å la det bli med det ene møtet, men valgte å invitere til noe mer. Det ble et uventet god formiddag i går og i dag og vi kommer helt sikkert til å få flere fine opplevelser sammen.

Nåde. I en fin keltisk sang synger man i et av versene «Vil du trosse angst og uro, vil du følge meg, Ta imot deg selv med nåde på en ukjent vei. Hvor vanskelig kan det ikke være å tilgi seg selv for urett man har gjort og dumheter man angrer på. På tross av at man har fått tilgivelse av andre, fortsetter man å mane frem det vonde igjen og igjen. Men man har lov å legge det bak seg. Man har lov å ta imot seg selv også med nåde og gå videre.

Natur. Det er en fantastisk årstid vi har nå, og her sør fikk vi smake på sommervarme i går. Ute er det fuglesang fra morgen til kveld, og det lukter jord og blomster og liv overalt hvor man går. I skogen er det gustne brune blitt yrende grønt, og alt som lever synger liksom ut som Vamp synger: «For alt så har liv seie: Eg vil, eg. Blomstene og vil ha plass te seg.»

Nøttekake. I dag var jeg i bursdagsselskap til en 4-åring, og der var det kaffe og kake og all slags godt. Så deilig det er å være gjest i en barnebursdag og få alt servert. Og spise kake med blå marsipan og bli blå på tunga til 4-åringens store glede.

NRK. Hvis statskanalen en dag skulle forsvinne, er jeg sikker på at vi vil savne den. (TV er bare SÅ 2014 ifølge ungdommen her i huset.) Akkurat nå er det krimserien «Broadchurch jeg følger. Hver mandagskveld er det dobbeltepisode om livet i den engelske landsbyen hvor de to etterforskerne prøver å leve sine liv midt oppi jobbens bestialiteter. Jeg kunne egentlig ønske at jeg så mer på TV enn jeg gjør. Spesielt burde jeg se flere dokumentarer og lære mer om verden rundt meg. Flyktige overskrifter på nettavisene gir lite næring til hjernen. Fortsett å lage bra TV, NRK!

Hva er det beste i ditt liv akkurat nå? Noe av dette?

Publisert i Hverdag, Oppmuntring | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Mestring

Da minstemann for noen dager siden sto på kjøpesenteret her i byen og danset breakdance helt alene foran et publikum, var det en stolt mamma som stod og så på. Han var ikke så lite stolt selv, heller. Han har danset et snaut år, og har ikke vært spesielt god motorisk, så at han har blitt så god og nå turde dette, var kjempegøy. Minstemann er det første av våre barn som går på offentlig skole og deltar i organisert fritid på lik linje med «alle andre», så kanskje det er derfor jeg blir så stolt og glad når han trives med fritidsinteressene sine. Når han tør, prøver og lykkes. Jentene har gått på kulturskole og etterhvert blitt med både på turn, friidrett og annen aktivitet, men det har ikke blitt «med hele seg» før de siste årene.

Å oppleve mestring gjennom fysisk aktivitet gir selvtillit og glede. Hvem husker ikke den gode følelsen da man var barn og tok frem sykkelen om våren og kunne slenge seg på og suse av gårde. Eller når man ble trygg i vann og hoppet fra en høyde som man gruet litt for, men våget likevel. Jeg tror det er den samme gode følelsen av mestring som nå har gitt meg så stor glede av å løpe. Å føle seg så fri og kjenne at man får til noe og blir bedre og sterkere og kan løpe lengre og raskere, det er en herlig følelse.

Etter et skadeavbrekk i februar og mars, er jeg nå tilbake i løpeskoene. Sakte men sikkert har jeg jobbet meg tilbake ved hjelp av styrketrening og forsiktig løping, og nå er jeg oppe i 40 minutters løpe-tid. Ennå har jeg begrensninger på hyppighet og lengde, men hvis alt går bra de neste ukene, har jeg tro på at jeg kan løpe omtrent som jeg vil om en måneds tid.

Det er ei herlig tid å få lov til å bruke kroppen utendørs, og vårværet har kommet her i sør. Sykle-til-jobben-aksjonen gjør at jeg prøver å bytte ut enda flere av bilturene med sykkel- eller gåtur.

Jeg ønsker deg en god og aktiv vår med sol og glede!

Publisert i Hverdag, løping, Trim | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

God påske!

Det er påske og oppstandelse. Oppstandelse i naturen i alt som lever og gror ut av den tilsynelatende døde jorden, og oppstandelse fra død og grav for Jesus, påskens hovedperson. Hvor sannsynlig hadde det vært å tro at den visneste løk ville bære en fargerik blomst om noen måneder hvis man ikke hadde sett eller hørt det før? Hvor sannsynlig hadde det vært å tro at den mørke inntørkede puppen skulle bli til den nydeligste levende sommerfuglen om man ikke hadde visst det på forhånd? Hvor sannsynlig ville det vært å tro at det fantes et liv etterpå hvis man var et foster i en livmor og det var den eneste virkeligheten man kjente?

Vi tror på oppstandelsen som skjer i naturen om våren, for vi ser det med våre egne øyne, og vi har etterhvert lært at det er slik det henger sammen. Jeg har ikke sett Jesus verken død eller levende, men jeg tror på begge fakta som er bevitnet av så mange at det er ingen som helst grunn til å tvile på det. Hadde jeg ikke kunnet vite sikkert at Jesus både var helt død, men også stod opp levende igjen med en kropp som vitnet om korsfestelse, hadde det vært vanskeligere å tro. Men nå tror jeg fordi jeg vet. Og å stå ute på kirkegården midt blant gravene med og synge «Deg være ære, Herre over dødens makt» sammen med de andre i menigheten, er en like stor opplevelse hver eneste påskedag. Han lever og vi skal leve.

Som så ofte i påsken har været skiftet fra det fineste vårvær til nærmest vinterlige forhold. Snø og kulde har gjort avslutningen på påsken riktig så ufyselig, men heldigvis har jeg nå føtter som kan både gå og løpe forsiktig, så jeg har fått meg noen fine turer flere dager i påsken. Kjedelige øvelser har gitt resultater, og jeg har et forsiktig håp om å komme tilbake til god løpeform i løpet av våren. Inntil det er avklart er det bare å skynde seg langsomt etter anvisning fra min gode fysioterapeut og behandler.

God påske og god vår!

Oppstandelse i naturens form.

Publisert i kristendom, Oppmuntring | Merket med , , , , , , , , | 2 kommentarer

Den gode hverdagen

Jeg er et hverdagsmenneske. Ikke at jeg ikke synes det er herlig både med helg og ferier, men jeg trives godt med hverdager. Stort sett. Ikke alle dager er gode, men det er noe godt i alle dager. Kanskje det er fordi det ikke er så store forventninger til en hverdag. Og er man frisk og har arbeidsglede, er hverdagene gjerne gode. Visst er det gøy å glede seg til noe som løfter en ut av hverdagen, men like fullt tror jeg på å gjøre hverdagen så god som mulig. Gjøre det man finner glede og tilfredsstillelse i. For meg er det å gjøre det beste ut av dagen på jobb, bruke tid på barna, lage ordentlig mat, komme seg ut i naturen og ellers drive med hobbyer i tiden som blir igjen. (Oppvask, skittentøy og støvsuging snakker vi ikke om.)

Når man er så heldig å ha en god familie rundt seg, burde det være lett å være takknemlig og vise takknemlighet overfor dem. Å sette pris på det hverdagslige samværet, praten rundt middagsbordet, kjøringen til aktiviteter, stillheten med mannen når barna er i seng. Noen ganger trenger man hjelp til å sette pris på det. En forkjølelse, for eksempel. Den kom ramlende over meg i dag og fikk meg til å se hverdagen med nye øyne igjen. Og se mine kjære på ordentlig. Og løfte blikket litt utover meg selv og se hva jeg har. Og samtidig hørte jeg den nye sangen til Coldplay og The chainsmokers som traff spikeren på hodet:

She said, where d’you wanna go?
How much you wanna risk?
I’m not looking for somebody
With some superhuman gifts
Some superhero
Some fairytale bliss
Just something I can turn to
Somebody I can kiss.

I want something just like this. Something just like this.

Akkurat dette er det jeg ønsker meg – og har. Akkurat dette.

Publisert i Hverdag, Oppmuntring | Merket med , , , | 2 kommentarer