Dikt av Ove Røsbak

ENNÅ

Ennå går vi sammen.
Fint å ha deg med.
Du og je har krige,
men gikk mæst i fred.

Je småfløg bratte bakker,
kløv den ville hei
og glømte følgjesvennen
som vart att etter meg

men brått så kom det glenner,
der vi to kunne stå
og kjinne tida kåmmå,
stænse litt og gå.

Je har ofte spurt meg:
å er leia di?
Går vi såmmå vegen?
Vet du leia mi?

Det var langt imilløm
øss to inniblænt.
Tungt å bli forlikt om
rætt og godt og sænt.

Ta meg fast i nævan.
Ennå har vi att
så lang en veg å traske
i måneskinn og natt.

Ja, ta meg fast i nævan.
Gjennom krig og fred,
gjennom slett og kupert
går vi, du og je.

Fra «Når tida kjæm» Gyldendal. 
Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Dikt, Litteratur og merket med , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s