Det ordinære livet

Denne ukens A-magasin ga meg en god leseopplevelse. Intervjuet med Frode Grytten, forfatteren som nå er aktuell med skuespillet «Albert&Anna», sammenlikner den livslange kjærligheten med hagearbeid. Det er nok ikke noe nytt, men måten han beskriver det på, gjør at den «ordinære» kjærligheten beskrives så fint, som noe å trakte etter. Å stelle hagen sammen er som å leve et liv sammen. Det krever arbeid og utholdenhet, vanning, luking og gjødsling. Og snakking. Grytten hevder at man må fortsette å snakke med hverandre, ellers går det som med hagen som ikke blir stelt: den gror vill, slutter å vokse eller dør. «Sånn er det med kjærlighetsarbeid òg, du må faktisk gå ut der og holde på med det». Kjærlighetsarbeid – smak litt på det ordet!

I intervjuet skrives det også om det ordinære livet: «Kulturen trenger bilder av helt ordinære liv». …. «Dyrkingen av det ekstraordinære styrer altfor mye av det vi holder på med. Folk mister bildene av seg selv og hvem de er – de tror at verden bare består av galninger. Det er viktig at de gale finnes der, at man kan se at de er gale, men det må også være en motsats til det. Det finnes helt ordinære mirakler som vi bare glemmer.» Videre refser han journalistikken som hele tiden søker mot det ekstreme. Som elsker det og dyrker det. «Alt det vanlige, alt det fine, rolige, rare og originale vi holder på med, det blir ikke synlig. Men det må det være».

Bloggen min er et forsøk på å beskrive og dele det ordinære. Å vise et liv som ikke er spesielt på noen måte, tvert imot ganske ordinært. Vi trenger å dele våre ordinære liv. Vi har behov for å se at det normale er det vanlige, og at det «kjedelige A4-livet» kan være et godt og innholdsrikt liv som gir gode oppvekstvilkår for barn, trygghet i parforhold og stabilitet i en ustabil verden. Et liv som ikke nødvendigvis er riktig og godt for alle, men for veldig mange. Et liv som ikke er perfekt, men som er godt nok. Et liv som kan være ensomt og sosialt, føles mislykket og vellykket, være fylt av oppturer og nedturer. Men mest av alt er noe midt i mellom.

Igjen og igjen må vi minne oss selv og våre barn og ungdom på at den delen av de andres liv vi ser på Instagram, ikke er hele livet. Det er et redigert liv. Det er øyeblikksbilder når livet er bra, stort sett. Men livet vårt er ikke bare bra. Det blir som regel tydelig når vi møter hverandre. Kanskje må vi bli flinkere til å dele det som ikke er så bra, også på sosiale medier. Men først og fremst må vi ut og leve med hverandre i det virkelige livet. Som Frode Grytten sier til slutt: «Vi må våge å utsette oss for verden på en eller annen måte».

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Hverdag og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s