Maratontrening

Vi er straks midtveis i september, og med det er det bare en måned til årets store mål for min del: Maraton i Amsterdam 15. oktober. Det er vilt. Jeg har – aldeles frivillig – meldt meg på et løp som skal vare i godt og vel 4,5 – 5 timer og som er drøye 42 km langt. Hvorfor? Vel liker jeg å løpe rolig og langt heller enn kort og kjapt, men 42 km? Det er sånn man spør seg når man står tidlig opp en lørdags morgen, spiser en lett frokost, og fyller drikkesekken med sportsdrikk for å dra ut på treningstur i 3 timer. Men så gjør man det man har planlagt, løper pent og rolig nedover bakken, forbi alle sovende naboer og tar landeveien fatt oppover langs elven. Der ligger morgendisen tykk, og fuktigheten føles som vanndråper i ansiktet. Så fint det er her tidlig på morgenen – og så lite trafikk?

Jeg løper rolig videre, klokka viser 5 km, og jeg tar den første «power gum», en liten gele-godteri med sukker og koffein. Jeg spaserer noen meter, drikker litt sportsdrikk og løper videre. Det er fremdeles tåkete, men temperaturen er fin, kroppen er fin, og lørdagsmorgenen kjennes riktig så fin der jeg legger kilometrene bak meg. Podcasten om løping gjør at tankene flyr, og det er fint å la seg inspirere av andre løpeglade mennesker. Jeg kommer til hengebroa over elva der jeg skal over, det er allerede 9 km, og jeg føler meg sterk. På andre siden av elva må jeg opp en bratt bakke, og der roer jeg ned, spaserer opp bakken, og tar meg tid til å finne frem mobilen og bytte til ei spilleliste med god treningsmusikk og sende en snap. 10 km og en ny powergum. Nedover gangstien på andre siden av elven er det foreløpig fredelig, og det er fint å slippe å tenke på bilene som her har sitt eget felt. Jeg er ganske alene, men møter et par damer som også er på løpetur og hilser blidt. De neste kilometrene blir litt småanstrengte. Jeg puster litt for lett og fort, og det føles som jeg har sting høyt oppe i lungehøyde. Jeg prøver å ta noen dype åndedrag gjennom nesen, og det hjelper litt, og nedoverbakkene hjelper litt, men med en gang det er litt stigning, stiger pulsen. Og så jeg som glemte å ta på pulsbelte… Kanskje dumt, eller kanskje like greit?

15 km, og ny powergum og mer drikke. Går i ett minutt og løper videre. Var det litt trangt i disse skoene? Litt vondt i ei tå? Neida, ikke noe å tenke på. Litt murring på innsiden av venstre kne? Ikke verre enn at det går over. Kommer nedover mot byen, og det klarner helt opp. Har solskinn i fjeset og livet er bra. Musikken løfter meg opp og frem, og tankene driver dit de vil. Tenker på de som bor der jeg løper forbi, en kollega her, ei venninne der. Møter noen syklister og tenker på mannen min. Nærmer meg byen. Litt anstrengt i pusten igjen og går litt. Løper videre og kommer til sentrum ved ca. 19 km. Tar ny powergum og drikker litt. Det er varmt i sola, tørker svetten som renner litt og irriterer litt og løper videre. Kommer ned til kjente stier langs elva der jeg løp et par dager før, og kjenner meg mer avslappet.

20 km og jeg må bestemme hvor langt jeg skal løpe før jeg skal begynne på veien hjem. Bestemmer meg for å løpe ut til Kilden før jeg snur. Det går senere, 22 km, og jeg vet at jeg nærmer meg ny rekord. 23 km, ny rekord. Har aldri løpt så langt før! Jeg må gå litt igjen og drikke litt. Beina er tunge. Nå skal jeg bare hjem, men har 4 km igjen. Runder Tangen og løper oppover langs elven, først på bysiden og så på den andre siden. Løper på grus, og det føles litt bedre enn den harde asfalten. 25 km og en lang bakke, da har jeg lov å gå igjen. 26 km og jeg klarer ennå å løpe og der er det bare siste bakken igjen opp til huset, og jeg går litt før jeg stopper klokka på 26,8 km. Nesten 27 km – det er langt! Det er tungt! Og det er over! Inn og få i seg litt mat, litt drikke, ta en dusj og så sette seg og hvile med beina høyt. Det gikk jo fint?

Klarer jeg 27 km alene en lørdagsmorgen uten annen driv enn meg selv og musikken jeg hører på, så skal jeg vel klare 15 km til i selskap med mange tusen andre, i flate Amsterdam, med masse liv og røre og mye adrenalin? Litt over en halv arbeidsdag – det er jo ikke så ille? Jeg gruer meg litt, men gleder meg mest. Jeg er skadefri, har fått trent nesten så mye jeg ønsket og føler meg ganske godt forberedt. Målet er å få en langtur til, omtrent samme lengde i tid, men kanskje i skog og på grus så ikke det blir så hardt på asfalten. Det blir ikke så mange kilometre, men kroppen får likevel øvd seg på å hente energi fra reservene, hodet øvd seg på å takle beskjedene fra kroppen, og jeg får øvd på hva jeg kan spise og drikke på langturen.

Hvis jeg nå gjennomfører et ok maraton, så har jeg i alle fall lært en ting: Hvis man trener mye og gjør det man bestemmer seg for, så kan man få til det utroligste! Har man et mål som betyr noe, så kan man tåle ganske mye motstand uten å miste målet av syne. Og hvis man når målet, så er det mestring og gleden over å nå målet som betyr noe!

Reklamer
Publisert i løping, Trim | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Ny start

Nå går starten for et nytt skoleår, og snart starter jobbehøsten min etter fire uker ferie. Det har vært en litt annerledes ferie i år. De første to ukene var vi på hytta, og det var fine uker, selv om været gradvis ble dårligere med mer regn. Den tredje uka brukte jeg på å kjøre min nest eldste datter til Bodø hvor hun etter planen skal studere i 3 år. Siden mannen begynte å jobbe igjen den uka, så jeg på det som en mulighet til både å hjelpe henne med flyttelasset, men også å få en liten Norges-ferie sammen med minstemann. Det var en flott opplevelse å kjøre gjennom stor deler av landet vårt. For en fantastisk natur vi har! Både Gudbrandsdalen, Dovrefjell, Saltfjellet og Saltstraumen ga oss inntrykk som vi vil huske etter turen. Denne siste uka blir brukt til å ordne opp i litt av hvert som jeg aldri får gjort ellers, til å trene midt på dagen og til å bare ha god tid og være litt sosial.

Vår eldste datter har også flyttet ut i løpet av sommeren, så det blir en ny start for oss på den måten at vi «bare» har to barn igjen hjemme i huset. Det er uvant, litt vemodig, men også fint. Det er godt å se at barna er trygge og voksne og vil videre. Men det minner også om at barna bare «er til låns», og selv om de alltid vil være barna mine, så skal de leve sine egne liv og ta sine egne valg.

I løpet av sommeren har det også vokst frem en vilje til å ta en ny start for kostholdet vårt. Etter å ha sett et par dokumentarer om landbruket, lest om kyllingindustrien og sett nærmere på kostholdsrådene fra Helsedirektoratets ernæringsråd, har vi bestemt oss for å gjøre noen grep for å spise sunnere og bedre. De valgene vi har gjort og som skal gjelde matlagingen hjemme er

  • Spise mer planteprodusert mat. Mer grønnsaker, bønner og linser og unngå kjøtt til middag de fire første dagene i uka.
  • Spise mer nøtter og bær
  • Spise minimalt rødt kjøtt og bearbeidet mat og spesielt unngå bearbeidet kjøtt som pølser, burgere, farseprodukter og salami
  • Spise mindre fet ost, is, fløte og smør
  • Spise mer mørk sjokolade

Målet med å endre kursen litt med kostholdet, er først og fremst for å gjøre det vi selv kan for en god helse. Ikke for å leve lengre, men for å leve friskere. Når vi ser rundt oss og oppdager at både diabetes og hjerte- og karsykdommer rammer mennesker ikke så mye eldre enn oss selv, og vet at vi kan gjøre noe for å unngå å få disse livsstilssykdommene, ønsker vi å ta grep. Et sunt kosthold sammen med fysisk aktivitet er det beste man kan gi seg selv og sin familie. Vi kommer fremdeles til å kose oss med maten og skeie ut iblant, men med en liten kursendring til beste for oss selv og for miljøet.

Hver morgen er en ny start. Selv om jeg ikke er av typen som spretter ut av senga om morgenen, så er det fint å minne seg selv på at hver dag er en ny mulighet, og at man skal være takknemlig for å kunne stå opp og få nok en ny dag med mulighet til å starte med blanke ark, – denne morgens mulighed!

Publisert i Hverdag, Mat, Oppmuntring | Merket med , , , | 1 kommentar

Morgenhymne av Johannes Møllehave

Denne morgens mulighed.
Vi har luft i vore lunger.
Hænder, øjne, ører, tunger,
levende og glade unger.
Denne morgens mulighed!

Denne morgens kærlighed.
Frugter af den fryd vi såede,
alt ble givet os av nåde.
Her er svar på livets gåde:
Denne morgens kærlighed!

Denne morgens munterhed.
Her hvor nattens mørke brydes,
her hvor lysets skaber lydes,
se hvor muntert alting frydes.
Denne morgens munterhed.

Denne morgens mulighed.
Hang du fast i glemte dage,
i en fortid, som kan nage,
alt blir givet nyt tilbage.
Denne morgens mulighed!

Publisert i Dikt, kristendom, Oppmuntring, Uncategorized | Merket med , , , , | 1 kommentar

Sommerferie

Det er late dager på hytta. Tid til å sove lenge, spise sent, strikke, lese, prate og lage god mat. Tid til å gjøre ingenting. Tid til å treffe familie og venner, tid til å plukke bær til kveldsmaten. Tid til å løpe og tid til å gå. Tid til å tenke, tid til å be. Tid til å kjede seg og tid til å gå lei av å gjøre ingenting. Tid til å gjøre de tingene man ikke rakk i fjor, – kanskje?

Fortsatt god sommer!

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Det er mye man ikke må

Tittelen på innlegget i dag er identisk med tittelen på ei bok av Thomas Sjödin. Den står på leselisten min, men jeg har ikke fått kjøpt/lånt den ennå. Derimot fikk jeg hørt et foredrag med forfatteren i dag, og det var inspirerende. Han oppfordret blant alle tilhørerne som hadde tenkt på å skrive bok om å faktisk gjøre det! Og han avsluttet med å fortelle om ei dame, Bronnie Ware, som blogget, og som – da hun begynte å skrive ned hva mennesker angrer på når de ligger for døden, fikk mangfoldige tusen lesere over natten. Dermed ble også jeg engasjert nok til å blogge – kanskje det er en leser der ute som setter pris på noe av det jeg deler i dag? Om ikke i dag, så kanskje en annen dag?

Det er mye man ikke må. Men det er også mye man faktisk må. Men det som kommer frem i Sjödins foredrag, er at om man gjør mer av det man liker å gjøre, trives med og som man får til, så vil det gi retning til livet og og man kan bidra på en god måte i sitt «kall» her i livet. De tingene man driver på med av plikt men som holder en nede, som tapper for energi og som man gjør fordi andre mener at man skal gjøre det mer enn at en selv ønsker det, det skal man gjøre mindre av. Ved å si nei til noe, sier man ja til noe annet!

Innen idrett har lignende budskap vært formidlet, og Ingrid Kristiansens blogg som jeg leser, har ofte nevnt ordene fra Willi Railo: «Jeg må ingenting, jeg bør ingenting, jeg skal ingenting» – og til «jeg må, jeg bør og jeg skal». Der handler det om å finne sin egen motivasjon for å drive på med trening. Selv gjør jeg kjedelig styrketrening hver uke fordi jeg vil løpe, og ikke fordi noen andre mener jeg bør gjøre det. (Jo, selvfølgelig har fysioterapeuten en rolle her, men det handler først og fremst om jeg selv vil oppnå noe eller ikke.) Men du må ikke gjøre det om ikke du selv synes det er viktig.

Det er mye man ikke må. Man må for eksempel ikke pusse opp kjøkkenet selv om det begynner å slites. Man må ikke reise til andre siden av verden selv om man har muligheten. Man må ikke jobbe mer for å tjene nok til å ha det som naboen har. Man må ikke gjøre det man alltid har gjort bare fordi man tror at de andre forventer det. For hva er det som er viktig når alt kommer til alt?

De 5 forholdene som mennesker ifølge Bronnie Ware i boken «The top five regrets of the dying» oftest angrer på er disse:

  1. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt mot til å leve et liv tro mot meg selv, ikke det livet andre forventet av meg.
  2. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde jobbet så hardt.
  3. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt mot til å uttrykke følelsene mine.
  4. Jeg skulle ønske jeg hadde holdt kontakten med vennene mine.
  5. Jeg skulle ønske jeg hadde tillatt meg selv å være lykkeligere.

Her har jeg noe å strekke meg mot, spesielt når det gjelder punkt 3 og 4. Å ta kontakt og holde kontakt med menneskene som betyr noe i livet mitt, er absolutt en «må-ting». Ikke som noe ork, men som noe godt og nødvendig for å ha gode relasjoner til de rundt seg. Jeg er heller ikke flink til å uttrykke følelser, og det er noe som jeg har øvd meg på en stund. Det å tørre å være sårbar, å tørre å være ærlig når ting ikke er så bra. I noen tilfeller tror jeg at jeg beskytter menneskene rundt meg ved å ikke si hvordan jeg selv har det, men til slutt er de andre det går utover når jeg ikke er ærlig med hvordan jeg har det.

Det er mye man ikke må. Men det som man faktisk må er å leve det livet som man – når man kommer til slutten og ser seg tilbake – kan si med ærlighet: Jeg prøvde å leve et liv i tråd med hva som var riktig for meg og som jeg var kalt til.

Publisert i Oppmuntring | Merket med , , , , | 1 kommentar

Ja, jeg løper igjen!

Etter en ufrivillig løpepause i februar og mars, har jeg nå, sakte men sikkert, kommet tilbake til en god rytme med løpetur 3 dager i uken. Jeg har ikke hatt symptomer fra plantarfascitten siden oppstarten før jeg dessverre kjente litt igjen nå nylig. Kanskje det var forbigående, kanskje jeg må gjøre noen justeringer, men ellers er jeg godt fornøyd med å ha kommet opp i 90 minutters tur sist uke. Siden jeg ikke løper på asfalt ennå, og ikke skal løpe hardere enn sone 2, blir det ikke jevn løping i terrenget, men gåing i de bratte og lange oppoverbakkene, og løping ellers. Målet om en hel maraton i Amsterdam til høsten står ved lag, men det blir et annet tidsmål enn det jeg hadde sett for meg da jeg meldte meg på for over 1/2 år siden. Målet nå er å holde seg så skadefri at jeg faktisk kan gjennomføre. Det er litt gøy at min mann også blir med og også skal løpe hele maraton-distansen. Det som ikke er så fullt så gøy, er at han er supersprek etter mange års sykling, og løper ut på lange og harde turer utenom problemer i et tempo jeg bare kan drømme om.

Forrige innlegg handlet om store og viktige ting. Av de ganske uviktige tingene, er løping en av de som betyr mye for meg. Menneskene jeg treffer gjennom løpingen, naturen som jeg bruker mye mer aktivt, mestringsfølelsen og endorfinene er alle faktorer som bidrar til at dette gir meg mye. Og ikke minst helse- og humøreffekten! Hvem kommer hjem fra løpetur og føler seg i dårlig form og humør? Ikke du heller?

Jeg prøver å få til et par styrke- og tøyeøkter i uka også, men det er ikke alltid jeg klarer det. Det er stort sett det tilpassede styrkeprogrammet fra fysioterapeuten jeg følger, men forrige gang variert jeg mage- og ryggøvelsene med disse fra Ingrid Kristiansens blogg som jeg følger. Av og til er det deilig å variere, men stort sett er det fint å bare gjøre det man må gjøre, uten å vurdere så mye annet. Og jeg  tydeligvis gjøre styrketrening og tøye ut for å kunne tåle løpingen. Det er vel sunt for resten av livet også, det.

Løp når du kan, gå hvis du må, kryp om nødvendig, men aldri gi opp!

Publisert i løping, Trim | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Veien og målet

Etter en forholdsvis travel mai og første halvdel av juni, har pliktene utenom jobb roet seg kraftig. Barna har sommerferie både fra skole og faste fritidsaktiviteter. Avslutninger er overstått og vitnemål hentet. (Er det ikke rart det heter sommeravslutninger når sommeren ikke skal avsluttes, men begynnes?)

Det har vært litt mer tid til å lese. Jeg leste «Hvem bestemmer i ditt liv» av Åse Nilsonne på hytta sist helg. Den handler om oppmerksomt nærvær og anbefales herved. De fire hjørnesteinene i oppmerksomt nærvær er ifølge boka:

  • Observere – å være oppmerksom på hendelser, følelser, tanker og reaksjoner. Å tillate seg å leve i nået.
  • Beskrive – å sette ord på det vi er oppmerksomme på. Å skille mellom reaksjonene våre og de hendelser som utløser dem. Å betrakte tanker og følelser som subjektive refleksjoner over situasjoner og hendelser.
  • Ikke dømme – å observere og beskrive uten å henge fast i verdivurderinger som «godt» eller «dårlig». I stedet være oppmerksom på handlinger og konsekvenser.
  • Delta – å delta smidig og spontant i det som skjer, uten å ha oppmerksomheten rettet mot seg selv.

Avsnittet jeg likte best, handlet om tid. Om hvordan det å ikke bekymre seg for fremtiden, og ikke la fortiden plage seg, men å «forminske» problemet til å handle om akkurat her og nå, kan gjøre problemet mye mindre. Å utvide eller forminske tidsvinduet, kan hjelpe i ulike situasjoner.

Boken lar meg reflektere over hvem som bestemmer i livet mitt. Vi har alle en del av livet som er definert på forhånd, gjennom blant annet arv, oppvekstmiljø og tilfeldigheter/skjebner. Men vi har også en lang rekke valg og muligheter til den resterende delen. Hvilken retning vil vi gå? Hva vil vi gjøre med de mulighetene vi har? Hva skal til for å gå den bestemte retningen? Skal vi gjøre bevisste valg for å komme dit, eller skal vi bare la omgivelsene våre styre livet vårt? Skal andre velge for oss eller vil vi velge selv?

I kirka i dag handlet prekenen også om dette: Å velge retning og finne ut hva som er viktig og uviktig, og ikke minst – hva som er viktigst. Presten skisserte 3 forhold som kan være et mål for meg som kristen for hva som skal prioriteres og gi retning for livet:

  1. Jesus Kristus. Uten Ham hadde vi ikke vært til, uten ham hadde vi ikke vært kristne. Han er Veien. Sannheten. Livet. Har jeg Jesus som mål og retning, er jeg på Veien. (De første kristne kalte seg visstnok for «de som følger Veien».)
  2. Oppmerksomhet. Hvem og hva gir vi oppmerksomhet? Hvordan høre Guds stemme i alt bråket og støyen rundt oss? Gud er nær oss uansett om vi holder Ham på avstand. Gir vi Ham oppmerksomheten vår så Han kan få prege oss og gi oss det Han vil gi?
  3. Forsoning. Først og fremst å bli forsonet med Gud gjennom Jesus, – å være tilgitt og rettferdig. Men også å forsone seg med hverandre, med seg selv og med livet slik det er. Er man forsonet, har man fred.

Så reflekterer jeg over både bokas innhold og prekenen i dag og tenker – hva er mitt mål med livet? For meg kan de 3 punktene adopteres og være mine mål. Da må jeg bruke disse målene og styre livskursen etter dem. Det betyr at valgene jeg tar og mulighetene jeg får skal være i overensstemmelse med målene. Sansynligvis må kursen justeres flere ganger, for kart og terreng stemmer ikke alltid. Men jeg har et håp og et ønske om at ved å ha disse målene for livet, vil Jesus prege meg på en slik måte at Hans godhet og kjærlighet kan nå videre til menneskene jeg omgås og de jeg vil møte i fremtiden. Da trenger jeg ikke være redd for å ikke være god nok, føle meg for liten til å bety noe eller være slik jeg tror at andre vil jeg skal være. Da vil jeg ha – ikke bare den beste veiviser for å nå målet, men selve Veien tilgjengelig. «Jeg. Er. Veien.«

Publisert i kristendom, Oppmuntring | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar